24/7

Overskriften har ikke om døgnrytme eller noe sånt, den handler om den syvende sesongen av 24, en høyst spennende actionserie med Jack Bauer i front, som jeg har sett alle de seks første sesongene av, og som jeg er i full gang med å se den syvende av. Liker du action og spenning, så synes jeg synd på deg om 24 har "passert" deg på tv-skjermen.

Sesongene ser jo ut til å fortsette i det uendelige, og en skulle kanskje tro at det en dag blir tomt for ideer om terrorister, datahackere, muldvarper, svik, drap, tortur og et døgn med intens spenning, men det blir vel aldri det. De klarer - og det i så og si hver eneste episode - å opprettholde en spenning som gjør at neste mandag allerede kommer til å bli et høydepunkt, og selv om jeg har sett alle de hittil 146 episodene (ja, jeg har sett godt over hundre timer 24), vil jeg ikke påstå at mange av disse er kjedelige. Jack Bauer fortsetter i det uendelige, og det tar jo aldri slutt på terrorister, tvilsomme presidentadministrasjoner og gamle venner som ikke viser seg å være venner lenger.

Jeg har gjort relativt lite den siste uken. Lite arbeid på skolen, vært en tur på hytta, noe på 3t, sett alt for lite film, og i grunn gjort alt for lite interessant. Sett en del håndball, og Norge gjør det jo imponerende godt, så det kan man ikke klage på, selv om de til tider gjør det alt for spennende. Hvorfor driver Kristian Kjelling og Håvard Tvedten på å ramler rundt på banen når det er igjen 20 sekunder? Heldigvis mistet tyskerne sin normalt sett sterke psyke (beklager fordommen) og rotet bort et frikast på tull, slik at vi vant, og slik at vi i teorien fortsatt kan vinne hele greia. Det hadde vært sensasjonelt, det er jo Marit Breivik som gjør sånt. Trist at hun nå gir seg som landslagstrener, men for en jobb hun har gjort for Breivang, Hammerseng, Linka og gjengen. Vunnet alt hun kan vinne opptil flere ganger, og med en lederstil og karisma som kanskje ingen managere i noen sport noensinne har vist maken til (så mye sport har jeg vel ikke sett, men du imponerer meg hvis du nevner en trener som er bedre enn Breivik). Noe annet med Sergej Trefilov.

Jeg har også blogget litt mindre, men det er vel naturlig, det er vel slik det kanskje er med blogging. Et innlegg i uken tror jeg i hvert fall jeg kan klare, selv om det i grunn ikke er noe mål i seg selv. Det finnes jo viktigere ting i livet enn blogging, tross alt, fotball for eksempel. Den 21. februar skal jeg på Emirates Stadium å se Arsenal - Sunderland (ettersom jeg først er i London), og den 12. april (ikke helt bestemt enda) skal jeg til Camp Nou og følge Barcelona mot Recreativo i en kamp jeg håper blir et målkallas, noe som skjer ganske ofte for tiden. Fotball er herlig, og det er ikke mye som kan måle seg med å sitte sammen med rundt 90 000 andre tilskuere på verdens herligste arena i verdens herligste by. Se Messi trille rundt med motstanderne som han har for vane å gjøre, se Eto`o score et av sine mange mål, se Puyol eller Marquez takle en motspiller i fillebiter (ikke bokstavelig talt) og se Xavi med en av sine brilliante gjennombruddspasninger. Jeg gleder meg naturligvis stort, og selv om det er fjerde gang jeg er på Camp Nou, så er det alltid noe helt spesielt. ¡Forca Barca!, og god natt.