Hvorfor er ikke verden mer rettferdig?

I kveld kommer det en skikkelig moralpreken, for på mange områder tror jeg vi nordmenn mangler akkurat det. Jeg satt meg nettopp ned å se siste del av Reflektor på TV2 etter anbefaling fra Simon HE, hvor de fulgte to uteliggere i Oslo gjennom vinteren 2007-2008. Uteliggere, altså, her i verdens beste og mest velstående land. Jeg sitter her med en relativt ny bærbar pc i fanget, ser på en 42-tommers TV og sitter i en utrolig god stol i et rimelig stort hus. Hva har jeg gjort for å få dette? Hvorfor er det akkurat meg, og ikke en av uteliggerne i Reflektor som, som lever i denne (jeg må få lov til å si det) luksusen? Det er blodig urettferdig, og selv om jeg er sjeleglad for at det ikke er meg det går utover, skal det veldig mye til for ikke å bli rørt av slike ting.

Hvor er godviljen til det norske folk? Hvor er rettferdigheten? Når en uteligger kan sitte ute en hel kveld, innskaffe latterlige 4 kroner, for så å bli jaget bort fra (parkerings)huset sitt av Securitas mitt på natta, mister i hvert fall jeg troen på en rettferdig verden. Og her snakker vi bare om lille Norge, det beste landet i verden, hvor dette problemet er relativt minimalt sammenlignet med mange andre land i verden.

Mange mener nok at dette er selvforskyldt fra uteliggerne, og at det meste er deres feil. Jeg er vel enig i at mye kunne ha blitt gjort annerledes, men nå har det seg ikke slik at alle er født med ski på bena og tilpasset til det norske samfunnet. Noen har narkomane foreldre, og er nærmest født avhengig av narkotika. Andre ser foreldrene sine fulle omtrent hver eneste dag i oppvektsten sin, og vokser opp i et hjem preget av vold og elendighet, og kanskje også uten nødvendig kjærlighet. Det er kanskje ikke alltid like tydelig, men det finnes ikke viktigere ting enn kjærligheten man har fra sine foreldre/foresatte, det føler jeg meg rimelig sikker på. Det finnes mye aspekter med en persons liv, men ingen gir så store følger som foreldrene.

Og har man ikke gode impulser og vilkår fra begynnelsen av, kan det selvfølgelig bli vanskelig senere. Veldig få er til hjelp når slike ting skjer, og når jeg i Reflektor får se folk som regelrett mobber og plager uteliggerne som om de er noen rotter på gata, da blir i hvert fall jeg veldig skuffet og lei meg, det er bare ikke sånn det skal være. Alle skal bli født med en mulighet til å vokse opp i gode forhold - i hvert fall når det gjelder kjærlighet fra foreldrene sine - og at dette er langt i fra et faktum er det vel liten tvil om. Jeg, heldig som jeg er, finner overhodet ikke spor av rettferdighet i dette, det finnes rett og slett ikke. Vi lever i Norge, vi er blant de landene med høyest BNP per innbygger i verden, og allikevel lever mange på noen kroner om dagen, og disse blir i tillegg brukt til det de ser på som det aller mest nødvendige, nemlig narkotika.

Det er vanskelig å si mye mer enn dette, men dere ser vel delvis hva det er jeg prøver å komme frem til. Tenk over alt vi klager på. Høye renter, dårlig vær, politikere; til og med for mye lekser, i en skole vi selv velger å gå på, synes vi er ille. Vi skylder hverandre 5 kroner her og 5 kroner der, vi krangler og diskuterer om detaljer som i bunn og grunn ikke betyr noen verdens ting, vi synes det koster for mye med en busstur til byen. Sett ting litt i perspektiv, prøv å tenk over hvor ufattelig heldige vi er, og vi får kanskje litt mindre å klage på.

Ting kunne ha vært verre. Mye verre.

Bursdag og søvn

Nå er det litt lenge siden jeg har blogget, så hvorfor ikke skrive et lite innlegg? Alternativet er jo å krype til sengen eller gjøre ferdig fysikkoppgavene mine, men det kan jeg gjøre senere i natt, jeg trenger jo tross alt ekstremt lite søvn, i motsetning til mange andre. På fredag la jeg meg 4 etter Andreas (Halsaunet) sin bursdag, på lørdag la jeg meg 6 etter Benjamin sin bursdag, og nå sitter jeg her - og jeg burde jo ha vært ganske utslitt etter for lite søvn, og i tillegg en tredje bursdag i kveld - og er nærmest ikke trøtt i det hele tatt. Jeg misunner ikke dere som er trøtte hele tiden, det er til tider herlig å stort sett alltid være opplagt og våken, det skal jeg innrømme.

Bursdag, om litt under 4 måneder er det min tur, da skal jeg bli 18, myndig, voksen og stor, og jeg kan ta meg friheter jeg ikke har tatt meg før, selv om jeg dog ikke er bombesikker på at jeg kommer til å ta disse frihetene. Du kan for eksempel ikke regne med at du ser meg komme på skolen i bakrus med røyk i baklommen, jeg får håpe det ikke skuffer deg. Jeg ble bedt på utrolige 4 bursdager denne helgen, det må sies å være langt over det antallet jeg normalt blir bedt i. Jeg tror kanskje ikke jeg ble bedt på 4 vennebursdager i hele 2008, men det er vel noe spesielt med det året man fyller 18, man kan tross alt gjøre stort sett hva man vil.

Hva skal jeg gjøre når jeg blir 18? Foruten om å feire bursdag, kjøre opp til bil, skaffe meg VISA-kort og kunne briefe meg at jeg faktisk er 18 år, så tror jeg ikke det kommer til å bli den store forandringen. Jeg kommer vel til å fortsette å skrive et blogginnlegg i ny og ne, spille fotball (hvis jeg nå en dag blir skadefri igjen), se på fotball, gå på skole, gjøre lekser, se på tv og dra til byen en gang i blant for å spille bowling eller noe sånt. Søvnmengden kommer ikke til å øke drastisk, heller.

Tankene mine i det siste har gått mer på hva jeg skal gjøre etter videregående, utdanningen min slutter overhodet ikke det, langt i fra. I utgangspunktet tenker jeg å ta meg en tur til Barcelona å lære meg spansk det første året, før jeg så tenker å studere til master i arkitektur over 5 år. Spørsmålet er om jeg skal gjøre dette her hjemme i byen på NTNU, eller om jeg skal stikke avgårde til utlandet igjen. Australia frister veldig, og her er det mye arkitektstudier. Se for dere 5 år i Australia, med sol og sommer nærmest hele året, hvite strender med surfemuligheter du ikke får andre plasser i verden i en by som Perth, for eksempel? Høres ikke det fortreffelig ut? Akkurat nå frister det, men vi får se hva tiden bringer. Arkitektstudiet skal i hvert fall gjennomføres, det er jeg bombesikker på, og etter tips fra NTNU på utdanningsmessen om å tegne mer, ettersom dette er en essensiell del av studiet, har jeg også begynt å gjøre det, og her ser dere en tegning av et hus jeg synes er veldig stilig. Inspirert av noe jeg fant på nettet (www.besthousedesign.com), men med noen forandringer jeg ville ha. Tenkt å tegne sitt eget drømmehus, hvor fantastisk er ikke det?

Arkitektur er kult, det er også bursdager og det å fylle 18 år, men nå må jeg begynne med fysikken min, så kanskje jeg også får meg litt søvn i natt. Mange mener jo at 6 timer er det optimale for mange, blant annet meg.

Skoleoppgave: Finn en blogg og skriv en kommentar

Jeg bladde rundt i TV2 Sporten sine bloggsider, og jeg havnet etter hvert på siden til Sid Lowe, som er en engelsk sportsjournalist som skriver for flere store internasjonale tidsskrifter om fotball, men grunnet sine år som beboer i Norge også skriver noe på norsk for TV2. Flott, spør du meg, da han er en person med god kunnskap om fotball generelt, men også om den spanske ligaen. Og den spanske ligaen interesserer meg mye mer enn den engelske, - som anglofile Norge får alt for mye av sammenlignet med den spanske- da jeg synes fotballen som spilles der er mye mer offensiv og teknisk, og det er vel det som er det mest interessante?

http://sidlowe.tv2blogg.no/article515645.ece

Her er link til bloggen jeg skal kommentere, og den heter så mye som: "Dani Alves - verdens beste spiller (etter Leo Messi)". Kommentaren min kommer altså til å handle om fotball, er jeg ikke original? At den omhandler Barcelona gjør vel heller ikke mitt valg av blogg mer interessant, men nå er det en gang slik at jeg har en godt over gjennomsnittlig interesse for dette fotballaget og det som foregår rundt det, og mange av dere som kanskje leser bloggen min har vel også ganske stor interesse for nettopp fotball; og jeg ønsker jo tross alt at dere skal lese bloggen min, hvis ikke er det ikke mye vits i en blogg.

Mange vil si det er en dristig påstand at Daniel Alves er verdens nest beste spiller, selv er jeg ikke helt sikker. Jeg har sett de aller fleste kampene til Barcelona i år, både cup, serie og Champions League, og Alves har vært blant de mest toneangivende på det beste laget i verden (argumenter gjerne i mot) per dags dato. Nå er det kanskje litt trangsynt fra min side å hevde at Alves er blant de beste i verden, da jeg ser for lite fotball fra ligaer som Premier League og Serie A til at jeg har en god nok oversikt, men jeg har i hvert fall sett nok fra C. Ronaldo til at jeg kan si at han ikke er verdens beste, selv om veldig mange fortsatt mener det. I fjor var han det, han var til tider helt utrolig, men "times they are a-changing", som Bob Dylan sier det. Tilbake til Alves, så vil jeg i hvert fall konkludere med at han er den beste forsvarsspilleren i hele verden. Solid defensivt, ekstrem offensivt (en assist annenhver kamp i serien) og med en fysikk, kreativitet, teknikk, arbeidskapasitet, taklingsstyrke og vilje som er helt enorm. Han oppholder jo seg langs hele høyresiden, i likhet med en viss hollender på Liverpool som stort sett gjør det samme, bare at han i utgangspunktet er spiss/kant, og ikke back. Alves er ekstrem, og det skal tross alt mer til for å imponere som forsvarsspiller enn som angrepsspiller.

Og her ser det ut som om Sid Lowe tar opp et interessant tema i dagens fotball. Hvorfor skal ikke forsvarsspillere hedres på lik måte som angrepsspillerne? La oss ta fjorårets Manchester United som et eksempel. C. Ronaldo var glimrende, men spillere som Rio Ferdinand, Nemjana Vidic og Patrice Evra spilte jo også veldig, veldig viktige roller i et veldig sterkt kollektiv. Jeg synes det er synd at forsvarsspillere generelt får alt for lite oppmerksomhet når de gjør en god jobb defensivt; det er tross alt like viktig å hindre et mål som å skape et, tenk over det. Og når en forsvarsspiller gjør begge deler, altså at han er strålende offensivt og defensivt, hvorfor skal ikke han har honoreres på samme måte som C. Ronaldo, Lionel Messi og Fernando Torres?

Sid Lowe ser ut til å være enig med meg angående forsvarsspillernes rolle når det gjelder oppmerksomhet og ære for deres prestasjoner på fotballbanen. Selv er Carles Puyol min favorittspiller, og han er ikke den som nevnes først når det er snakk om verdens beste fotballspillere, selv om han de siste 5 årene har vært å finne på UEFAs stjernelag, som brukere hele verden over stemmer frem. Og fremdragende forsvarsspillere er det mer enn nok av, og jeg tror (håper i hvert fall) at jeg ser en tendens hvor de begynner å få mer oppmerksomhet, mye takket være spillere som Daniel Alves. Som Sid Lowe skriver i bloggen sin; "Han er ikke av de vakreste, har ingen modellkone og gjør ikke reklamer... Han er kanskje bare en høyreback, er kanskje ikke særlig glamorøs og ikke en gang lagets beste spiller, men akkurat nå er Daniel Alves kanskje verdens nest beste spiller." Jeg synes dette var et veldig godt blogginnlegg fra en veldig god blogger, og jeg kommer definitivt til å fortsette å lese bloggen hans, og kanskje også kommentere den en gang i blant.

Dagens liste kommer forresten til å handle om ting jeg misliker.

24/7

Overskriften har ikke om døgnrytme eller noe sånt, den handler om den syvende sesongen av 24, en høyst spennende actionserie med Jack Bauer i front, som jeg har sett alle de seks første sesongene av, og som jeg er i full gang med å se den syvende av. Liker du action og spenning, så synes jeg synd på deg om 24 har "passert" deg på tv-skjermen.

Sesongene ser jo ut til å fortsette i det uendelige, og en skulle kanskje tro at det en dag blir tomt for ideer om terrorister, datahackere, muldvarper, svik, drap, tortur og et døgn med intens spenning, men det blir vel aldri det. De klarer - og det i så og si hver eneste episode - å opprettholde en spenning som gjør at neste mandag allerede kommer til å bli et høydepunkt, og selv om jeg har sett alle de hittil 146 episodene (ja, jeg har sett godt over hundre timer 24), vil jeg ikke påstå at mange av disse er kjedelige. Jack Bauer fortsetter i det uendelige, og det tar jo aldri slutt på terrorister, tvilsomme presidentadministrasjoner og gamle venner som ikke viser seg å være venner lenger.

Jeg har gjort relativt lite den siste uken. Lite arbeid på skolen, vært en tur på hytta, noe på 3t, sett alt for lite film, og i grunn gjort alt for lite interessant. Sett en del håndball, og Norge gjør det jo imponerende godt, så det kan man ikke klage på, selv om de til tider gjør det alt for spennende. Hvorfor driver Kristian Kjelling og Håvard Tvedten på å ramler rundt på banen når det er igjen 20 sekunder? Heldigvis mistet tyskerne sin normalt sett sterke psyke (beklager fordommen) og rotet bort et frikast på tull, slik at vi vant, og slik at vi i teorien fortsatt kan vinne hele greia. Det hadde vært sensasjonelt, det er jo Marit Breivik som gjør sånt. Trist at hun nå gir seg som landslagstrener, men for en jobb hun har gjort for Breivang, Hammerseng, Linka og gjengen. Vunnet alt hun kan vinne opptil flere ganger, og med en lederstil og karisma som kanskje ingen managere i noen sport noensinne har vist maken til (så mye sport har jeg vel ikke sett, men du imponerer meg hvis du nevner en trener som er bedre enn Breivik). Noe annet med Sergej Trefilov.

Jeg har også blogget litt mindre, men det er vel naturlig, det er vel slik det kanskje er med blogging. Et innlegg i uken tror jeg i hvert fall jeg kan klare, selv om det i grunn ikke er noe mål i seg selv. Det finnes jo viktigere ting i livet enn blogging, tross alt, fotball for eksempel. Den 21. februar skal jeg på Emirates Stadium å se Arsenal - Sunderland (ettersom jeg først er i London), og den 12. april (ikke helt bestemt enda) skal jeg til Camp Nou og følge Barcelona mot Recreativo i en kamp jeg håper blir et målkallas, noe som skjer ganske ofte for tiden. Fotball er herlig, og det er ikke mye som kan måle seg med å sitte sammen med rundt 90 000 andre tilskuere på verdens herligste arena i verdens herligste by. Se Messi trille rundt med motstanderne som han har for vane å gjøre, se Eto`o score et av sine mange mål, se Puyol eller Marquez takle en motspiller i fillebiter (ikke bokstavelig talt) og se Xavi med en av sine brilliante gjennombruddspasninger. Jeg gleder meg naturligvis stort, og selv om det er fjerde gang jeg er på Camp Nou, så er det alltid noe helt spesielt. ¡Forca Barca!, og god natt.

Nombre

Navn finnes det mange av, og få av disse er veldig like. De fleste er stort sett ordinære, vanlige navn, men det finnes de som ikke har slike, de som har et navn som får hele verden (i hvert fall meg) til å juble eller gråte, for å sette det hele litt på spissen. Det er et navn som i mitt bilde rager høyere enn andre navn i verden, og det er navnet til den puertorikanske skuespilleren Benicio del Toro. Om ikke Benicio er kult nok i seg selv, så legger man på tilnavnet "oksen", og denne kombinasjonen danner det kuleste navnet jeg vet. Hadde et totalt navnbytte vært mulig og aktuelt, ville Benicio del Toro vært mitt.

Ordinære navn er det ikke mye vits å skrive om. Noen heter Anita Knudsen, Peter Thompson eller Julio Hernandez, men disse er det alt for mange av til at de kan kalles ekstraordinære, og de er derfor ikke "gode" nok for spalteplass i bloggen min.

Så finnes det enkelt navn som får oppmerksomhet på grunn av at de rett og slett er ganske morsomme. Visste dere at 5 personer i Norge har Mamma som fornavn, og at 613 personer i Norge heter Njål? Njål er jo tydeligvis ganske populært, men jeg har i hvert fall aldri hørt om det, har du?

Lionel Messi er navnet til en av verdens beste fotballspillere, om ikke den aller beste. Han kom inn i kveldens kamp mot Espanyol i Copa del Rey, og selv om han var friskere enn resten, så hjalp det ikke på resultatet som til slutt ble 0-0, etter en fantastisk kjedelig kamp, noe jeg veldig sjeldent ser fra Barcelonas side. Det vises at veldig mange førstelagsspillere ikke var med, rett og slett, og det synes jeg er litt synd da det kan komme en skade her og der. En fra før ganske kjedelig og normal dag (sett bort i fra at skolen for min del begynte kl. 15.40) ble ikke mye bedre av dette, men det er heldigvis et returoppgjør om ikke lang tid, og da regner jeg med Barcelona stiller sterkere å kommer seg videre.

Dagens liste er som dere ser skuespillere, og blant de finner dere Benicio del Toro, mannen med verdens kuleste navn. Kom gjerne med oppfordring til flere ting jeg kan lage favorittlister av!

Skoleoppgave: Om blogging og sånt, i tillegg til noe annet

Ettersom denne bloggen ble opprettet på skolen gjør det at den krever sine innleveringer en gang i blant, uten at jeg skal klage for mye over det; det er tross alt bedre enn å lese en lang tekst fra tekstsamlingen i Panorama. Blogg viser seg å være veldig interessant, og jeg undres over hvorfor jeg ikke begynte med dette tidligere, som så veldig mange andre rundt omkring har funnet det interessant å begynne med. En kan blogge om så mye, en blogg kan være så mye, og en blogger kan stort sett være hvem som helst. En kan gjøre som jeg gjør. Skrive om ting som skjer, hva jeg liker, hva jeg tenker om diverse ting (og tang) og skrive skoleoppgaver. Bloggen kan være en dagbok, den kan være en samling anmeldelser eller kritiske politiske bemerkninger fordi en person misliker FrP, den kan nærmest være et diskusjonsforum. Den kan være en oppsummering av skolen man går eller jobber på (noe en viss lærer blogger om), den kan være en samling med lister og den kan være en samling med kritikk av noe så sært som brød, som forøvrig stort sett smaker godt.

Jeg undres over hvorfor blogging har blitt så populært. Hva er det som gjør at bloggbasillen trenger seg inn i sjelen til stadig flere og får stadig flere til å gå av hengslene for at andre skal lese noe kanskje lite interessant om livene deres, f. eks hva man synes om Erlend Loes bok Naiv. Super, hva man liker å spise eller hvilke favorittsanger eller filmer man liker. Slike ting blogger jeg om, uten at jeg egentlig vet om dere synes interessen er tilstede. En blogg er jo en form for internettkommunikasjon, og internettkommunikasjon er kanskje den enkleste formen for kommunikasjon i verden; og selv om Facebook og MSN er umåtelig populært, er det fortsatt mange som har inspirasjon og tid til en blogg, og det er vel dette som gjør blogging så interessant; alle kan blogge om hva som helst, og det finnes ingen begrensinger.

Og forresten; det kan blogges om blogging, det er jo akkurat hva jeg gjør i dette øyeblikk.

Nå skal jeg blogge litt om musikk. Jeg er ikke en av de som mener livet hadde vært meningsløst uten musikk, men jeg skal innrømme at jeg setter stor pris på det. Når det gjelder hvordan livet hadde vært uten musikk, så vet vi forsåvidt ikke dette, da vi ikke hadde vært klar over hva musikk hadde vært. Men det er en gang slik at alle mennesker er født med en viss form for takt, musikk og sang i seg, og enten man nøyer seg med å synge "red and yellow and pink and green" i 1. klassen eller "Welcome to the jungle" som Axl Rose i Guns N` Roses, så er musikk noe som følger en mer eller mindre gjennom hele livet. Alle finner sin type musikk, enten det er barnesanger, country, jazz, blues, rock, metal, folkemusikk eller klassisk. Alle finner sine grupper og artister, enten det er Alf Prøysen, Johnny Cash, Diana Krall, Louis Armstrong, Guns N` Roses, Iron Maiden eller Katrine Moholt.

Når det gjelder musikk, så vil jeg anbefale dere alle å skaffe dere det geniale programmet Spotify. Let litt på nettet og finn dere en invite, og dere kan få det gratis. Spotify har ordnet avtaler med alle de store plateselskapene rundt omkring i verden, og denne musikken kan du gå inn å høre på om du vil. Det blir nesten som youtube, bare at det er mye enklere å organisere spillelister, samt å finne artister, album og sanger. Et på alle måter genialt program.

Det var det for denne gang, og jeg kan samtidig melde om at dagens liste handler om fotballspillere.

Lister

I Erlend Loe sin bok Naiv. Super, skriver hovedpersonen mange lister om diverse ting, som for eksempel hva han liker og hva han ikke liker. Jeg likte ikke Naiv. Super ekstremt godt, men synes det var en ganske god bok, og hvis dere tar dere en titt på siden av bloggen min, vil dere se nok en liste, denne gang av favorittbøkene mine. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har lest utallige bøker, men jeg har lest en del, i hvert fall nok til å klare å skille ut noen favoritter.

Og det er noe jeg har tenkt å fortsette med, det å skrive lister, altså. Listene sier kanskje noe om meg, om ikke direkte, så i det minste indirekte, siden de på en måte er beskrivende for mine interesser og favoritter innenfor diverse temaer, hittil film, musikk og nå bøker. Jeg liker ikke skrekkfilmer, jeg elsker Morgan Freeman i Shawshank Redemption, og jeg liker filmer med godt historisk innhold, som Schindlers liste, Pianisten og Goodbye Bafana. De to førstnevnte om andre verdenskrig og nazismen, den siste om Apartheidregimets herjinger i Sør-Afrika, og hvordan Nelson Mandela gjorde motstand mot dette, nesten litt som Maximilian Manus, som også har fått en film etter seg, som jeg synes var veldig god.

Jeg kommer til å legge ut lister i ny og ne, og det kommer nok til å florere av de etter hvert. Dere får leve med det, og dere kan jo for all del herme etter meg å legge ut deres egne, da jeg synes det er interessant å vite hvilke favoritter dere har innenfor ditt og datt. Selv om jeg kanskje ikke bryr meg om hvilken av deres flertallige tanter som er deres favoritt, så er det i det minste interessant (litt, i hvert fall) å lese det.

Mat fortjener en liste, den får komme neste gang. Nå kommer snart Steinar, Lars og Hilde hit, og vi skal lage Burritos, som vel må sies å smake ganske mye over middels (milevis, for å være ærlig). Det at jeg kan ta med meg rester på skolen i morgen er jo heller ikke et minus; og det trenger jeg vel, slik at jeg får varmet ordentlig opp til min første kjøretime hos Gjevik Bil, som jeg bil anbefale til dere alle. Pappa ringte de i går, jeg ble ringt opp for noen timer siden, og klokken 14.00 setter jeg meg inn i Ingeborgs VW Golf og kjører i gang. Jeg gleder meg; nå er det bare 4 måneder og 6 dager igjen til jeg forhåpentligvis kjører uten ledsager, er det ikke det fantastisk?

PS: Når det gjelder matlisten min, kan jeg avsløre av indrefilet med bearnaisesaus og fløtegratinerte poteter i motsatt ende av listen enn den retten som kommer til å ligge sist.

Som Simon HE skrev i sine skriblerier; det er mye å ta seg til her i livet, og man får mindre og mindre tid til å gjøre det, ettersom det "baller" på seg med ansvar og gjøremål her og der. Når jeg snakker om ansvar; nå ringer det på døren, og jeg må ta ansvar for å lage Burritos sammen med gjestene mine. Det positive for være at det er lettlagd, smaker fortreffende og at jeg kan ha det på skolen i morgen, i tillegg til at jeg får være sammen med venner. Det negative er vel ingenting, så jeg kan vel ikke klage. La meg håpe dere alle nyter dagens kveldsmat like godt som vi kommer til å gjøre, selv om jeg tviler sterkt.