Hvorfor er ikke verden mer rettferdig?

I kveld kommer det en skikkelig moralpreken, for på mange områder tror jeg vi nordmenn mangler akkurat det. Jeg satt meg nettopp ned å se siste del av Reflektor på TV2 etter anbefaling fra Simon HE, hvor de fulgte to uteliggere i Oslo gjennom vinteren 2007-2008. Uteliggere, altså, her i verdens beste og mest velstående land. Jeg sitter her med en relativt ny bærbar pc i fanget, ser på en 42-tommers TV og sitter i en utrolig god stol i et rimelig stort hus. Hva har jeg gjort for å få dette? Hvorfor er det akkurat meg, og ikke en av uteliggerne i Reflektor som, som lever i denne (jeg må få lov til å si det) luksusen? Det er blodig urettferdig, og selv om jeg er sjeleglad for at det ikke er meg det går utover, skal det veldig mye til for ikke å bli rørt av slike ting.

Hvor er godviljen til det norske folk? Hvor er rettferdigheten? Når en uteligger kan sitte ute en hel kveld, innskaffe latterlige 4 kroner, for så å bli jaget bort fra (parkerings)huset sitt av Securitas mitt på natta, mister i hvert fall jeg troen på en rettferdig verden. Og her snakker vi bare om lille Norge, det beste landet i verden, hvor dette problemet er relativt minimalt sammenlignet med mange andre land i verden.

Mange mener nok at dette er selvforskyldt fra uteliggerne, og at det meste er deres feil. Jeg er vel enig i at mye kunne ha blitt gjort annerledes, men nå har det seg ikke slik at alle er født med ski på bena og tilpasset til det norske samfunnet. Noen har narkomane foreldre, og er nærmest født avhengig av narkotika. Andre ser foreldrene sine fulle omtrent hver eneste dag i oppvektsten sin, og vokser opp i et hjem preget av vold og elendighet, og kanskje også uten nødvendig kjærlighet. Det er kanskje ikke alltid like tydelig, men det finnes ikke viktigere ting enn kjærligheten man har fra sine foreldre/foresatte, det føler jeg meg rimelig sikker på. Det finnes mye aspekter med en persons liv, men ingen gir så store følger som foreldrene.

Og har man ikke gode impulser og vilkår fra begynnelsen av, kan det selvfølgelig bli vanskelig senere. Veldig få er til hjelp når slike ting skjer, og når jeg i Reflektor får se folk som regelrett mobber og plager uteliggerne som om de er noen rotter på gata, da blir i hvert fall jeg veldig skuffet og lei meg, det er bare ikke sånn det skal være. Alle skal bli født med en mulighet til å vokse opp i gode forhold - i hvert fall når det gjelder kjærlighet fra foreldrene sine - og at dette er langt i fra et faktum er det vel liten tvil om. Jeg, heldig som jeg er, finner overhodet ikke spor av rettferdighet i dette, det finnes rett og slett ikke. Vi lever i Norge, vi er blant de landene med høyest BNP per innbygger i verden, og allikevel lever mange på noen kroner om dagen, og disse blir i tillegg brukt til det de ser på som det aller mest nødvendige, nemlig narkotika.

Det er vanskelig å si mye mer enn dette, men dere ser vel delvis hva det er jeg prøver å komme frem til. Tenk over alt vi klager på. Høye renter, dårlig vær, politikere; til og med for mye lekser, i en skole vi selv velger å gå på, synes vi er ille. Vi skylder hverandre 5 kroner her og 5 kroner der, vi krangler og diskuterer om detaljer som i bunn og grunn ikke betyr noen verdens ting, vi synes det koster for mye med en busstur til byen. Sett ting litt i perspektiv, prøv å tenk over hvor ufattelig heldige vi er, og vi får kanskje litt mindre å klage på.

Ting kunne ha vært verre. Mye verre.